Når no året 2024 går mot slutten, er det mangt som kommer opp av både tanker og følelser knyttet til det neste året. Å snakke ut fra ein sjølv, er vel det einaste me i utgangspunktet kan bidra med som sann refleksjon ut mot verden. Spørsmålet ein då ofte stiller seg, korleis vil verden ta i mot meg og min gjenspeiling sett fra mine opplevelser?

Den kultiverte fasit modellen har fra mitt ståsted kommet meir og meir i perspektiv av min objektive vurdering. «No no!», får eg beskjed om, «den trenger ikkje din vurdering eller analyse»!! Nei vel, seier eg og fortsetter med mitt virke. Så går det enda ei lita stund, eg letter blikket igjen og konstaterer, at dei grunnleggende prinsipielle verdier med respekt og likeverd holder på å slippe gjennom fingrene på oss, i det frihetsbevisstheten er som ein dalene kite, der vinden og oppdriften har dovnet hen, og dei fleste ser ut til å tru at ein eller annen utenforstående «diety» eller kultivert makthaver med rette tittel vil ordne opp.

Alfahannen, som er som ein pompøs hane, brisker seg anekdotisk i sin oppskrudde forestilling om seg sjølv, der han i sin tåkelagte overbevisning parodierer scenen og elsker sitt ego over alle universets regler, så ein kan sjå det går frysninger gjennom han.. samtidig som det går frysninger gjennom observatøren som ser retningen det heile bærer hen imot.

Kva er det som egentlig skjer? Det kan ein spørre seg! Profetier er skrevet til alle tider, om endetider og apokalypser der djevelske krefter får råde dei siste dager, til det hele kollapser i et einaste stort og menneskeskapt død og elendighets-scenario.

Spørsmålet som eg og alle burde spørre oss sjølv.. må det bli sånn?? Går det ikkje an å snu? Kven har sagt at du er nødt å hoppe utfor den skrenten ein eller annen gang, så kalt til slutt? Kor finnes så egenviljen og sjølv-bevissthets tanken om det frie valg? Var ikkje den vår allés flotteste fødselsgave? Kven har fortalt deg at du må ha noken enten over eller under deg for å leve et verdig liv her på planeten Jorden?

Innlemmelsen i vår kultur er vår forsakelse på vårt egentlige JEG. I det me lover å håndheve betingelsene for et kultivert liv, starter striden inne i oss. Er striden inni oss sterk nok til å motstå betingelsene, er din vei mest sannsynlig i ferd med å bevege seg i kunstnerens ånd. For det er av ånden kunstneren ledes til sitt virke, og som og er opphavet til det liv som springer ut fra universets mest grunnleggende prinsipp.. AT ME ER ALLE ELSKET FRA SKAPELSEN AV!

«Vær ikkje redd for mørkets makt, stjernene vil lyse..

Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder..»

Var ikkje disse ordene i den gamle salmen lede ord til ein igjenopprettelse av egenverd og verdsettelse av samspelet? Det trur eg! Til alle tider har mennesker med ein GOD intensjon måtte kjempe for friheten. Den som dei etterkommende generasjoner dovner hen og tar for gitt, men som dei må brette opp armene og kjempe den samme kamp for å igjenopprette.

I den tid me er kommet til, har tåken også gjort vår kultur sløret i sin kollektive observasjonsevne, der forestillingens dramatiserte liturgi spilles av entusiastiske meg, meg, meg.. nei meg først, rollefigurer av all slags merkelige slag. Der det teatralske oppskrytte mennesket er villig til å utføre dei mest absurde og uverdige utøvelser for å bli sett og lagt merke til, og kanskje i håpet, å bli elsket. Når dei så blir sett og lagt merke til, så er det rollen dei spiller massene ser.. ikkje mennesket bak masken.

Kulturell avledelse blir ledet til ny avledelse til det fører til ein avvei der essensen av det mennesket det gjelder har mistet sin egen identitet og likevekt. Da kommer dei tittelerte kultiverte på banen og står klar med sine diagnoser og serumer vår verdens milliardindustri konsumerer ut til sine offer.

«Stopp.. stopp, for all del!! Me vett alt sammen! Ok!! Ka vil du me skal gjera?? Skal du liksom forandra verden?? Ken F.. trur du du e? Me har ikkje ein sjangs.. skuta er allerede lekk, da er gått for langt, flokken lar seg ikkje stoppa! Me har alle tapt.. ser du ikkje da??»

Jo, eg ser! Og ser ein gong til.. du og, sjå ein gong til, sjå endå litt nærmare etter. Kor hen datt me av, ka tid mista me retningen? Gå tilbake til da punktet der du mista retningen. Sjå etter.. kva ser du? Du kan velge om igjen! Du kan snu og gjera annerledes! Ser du ikkje.. tid er i menneskelig forstand fastlåst, men i åndelig forstand finnes det ingen tid, berre valg! Ser du, DU velger. Du velger akkurat kven DU velger å vera, kvar DU velger å GÅ. Ut fra disse valgene SKAPER du deg sjølv og det me i vår verden kaller vår framtid. Liker ikkje du deg sjølv som du er, skaper du deg om til den du ønsker å vera, gjennom korleis dine tankar, ord og gjerninger blir generert! Siden du opphavelig er kun pr. definisjon energi, må du vite at energi blir generert av intensjonen din og vår.

«Wow, det hørtes enkelt ut! Skal eg liksom tru på da?»

Du kan tru kva du vil, fortsett i samme retning så får du sjå kor det heile leder an.. men du vett jo allerede, som du sa! Er det ikkje bedre i minste fall å gjere et forsøk og to? Er det ikkje større verdighet du skaper i deg sjølv når du står for verdighet? Er det ikkje større kjærlighet du er når du deler kjærlighet? Ønsker du godhet, så skap godhet. Ønsker du fred, så skap fred. Du og eg er skaperene av vår videre opplevelse. Kvifor ikkje la opplevelsen bli god?

«Da er livet ei så svært, døden ikke heller.»

Dette året delte eg mitt 24 album; «Into The Light and On». Det var med denne bevisstheten dette albumet utfoldet seg og la seg til rette. Eg lot være å føle meg maktesløs der makten og kynismen rår, og la mine hender og dager over i den gode og kjærlige åndens makt, den einaste makt som i sannhet er ei makt. Alt annen er menneskeskapte illusjoner og dysfunksjoner, som så langt har bevist seg uverdig til å ta ordet makt i sinn munn.

Sangene «Heal The Warrior», «Nothing Works But Love» og «What Do You Choose To Become» fra dette albumet blei milepæler i min følelse av å nå mitt endelige mål og min destinasjon som forfatter og låtskriver. På slutten av min presentasjon av albumet, følte eg at eg måtte dele et motto. Det blei sånn; «Vær ikkje makteslaus om du ikkje har makt i kultivert forstand, for uforstand er ofte den kultiverte makthavers agenda og resultat ved å tekkes hirarkiets norm».

Vær den kjærlighet du sjølv ønsker å oppleve gjennom andre, og la ditt indre lys få skinne så du kan komme til å overraske deg sjølv om hvem og hva du virkelig er? Da vil du forandre både din og andres verden gjennom ånden av det gode.

God førjulstid,

Hjertelig hilsen,

Rey Larsen